Hva gjør vi nu lille du?

Ingeborg hadde altså ganespalte. Personalet på barsel på Rikshospitalet var kjempeflinke, snille, omtenksomme og så bortetter, men akkurat da hadde jeg lyst til å måke til hele gjengen. Jeg ville vite!! Jeg ville vite alt. Hvorfor hadde hun ganespalte? Hvor stor var den? Hva ville dette bety for hennes videre utvikling? Måtte hun opereres? Jeg hadde blitt fortalt at Nina, sykepleier i Rikshospitalets spalteteam kunne komme innom meg dagen etterpå hvis jeg ville. Selvsagt ville jeg det, men så lenge hadde jeg ikke tid til å vente. Jeg måtte vite. Nå!!!

Resten av natta brukte jeg til å Google. Jeg lasta ned PFD-filer, forskningsrapporter, søkte opp artikler og blogger og leste, leste, leste. Jo mer jeg leste, jo roligere ble jeg. Vi kom til å få noen ekstra utfordringer (Blandt annet en operasjon! Det har jeg tenkt mye på i ettertid, og det at de skal skjære i babyen min føles fortsatt ikke greit. Ikke i det hele tatt.) men det aller meste, for ikke å si alt, var det mulig å løse. Skuldrene senka seg. 

Litt kildekritikk er alltid greit å ha når man leser på nettet, så når jeg litt senere på dagen fikk besøk av Nina, var det nettopp det jeg brukte henne til. Jeg omtrent gikk gjennom en liste over ulike ting jeg hadde lest. Stemte det? Ja? Nei? Enn det da? I tillegg var det ubeskrivelig godt å endelig få snakke med en som visste hva dette dreide seg om, hva som kom til å skje med Ingeborg fremover, og hvilke konsekvenser dette kom til å ha for henne. Noen dager senere fikk vi nytt besøk av Nina, da sammen med Michael Matzen, kirurgen som da faktisk skal utføre operasjonen. Han undersøkte Ingeborg, og kunne fortellen enda mer om den spesielle spaltetypen hun hadde, samt litt om selve operasjonen hun etter hvert måtte gjennom. I etterkant har jeg tenkt mye på det, at det at Ingeborg ble født på Rikshospitalet, med den kompentansen de har "på huset," var utrolig flaks. Etter den første, mildt sagt lite trivelige natten, har jeg følt meg trygg fra dag en på at Ingeborg er i de beste hender, og at hun blir ivaretatt så godt som overhodet mulig. 

De første dagene på sykehuset gav oss i alle fall en viss oversikt over det behandlingsforløpet vi skulle gjennom de neste årene. Nå gjensto bare alt det andre.