For de som aldri har vært med på et keisersnitt; alt du har sett på tv er sant. Jeg lå der, på "min" side av et forheng som delte meg i to sånn rett over den massive babybumpen jeg hadde pådratt meg. (Sammenligninger med en drektig hval er på sin plass...) All action foregikk så langt på andre siden, der jeg og den nervøse pappaen-to-be ved siden av meg ikke kunne se. Plutselig får vi beskjed om at "nå skjer det!" Jeg kjenner en masse trykking på magen min, og brått en følelse av at hele den stramme bobla jeg har gått med rundt magen de siste månedene sprekker. Jeg er ikke gravid mer! To sekunder senere, et RASENDE hyl fra en sinna liten frøken. Hun får komme rundt forhenget og hilse på, fortsatt rasende, og jeg blir liggende og lure på hvordan i alle dager det går an å ligne så mye på en sinna liten mann, og samtidig være så vakker. Ingeborg er her!
Hun blir med jordmor og pappa ut for å tørke og veie litt, men er snart tilbake. Hun blir lagt på brystet mitt, og vi skal prøve amming for første gang. Til å begynne med ser alt ut som det skal, men så.... I stedet for sugelydene vi forventa oss, hører vi tydelig at det kommer inn luft. Jordmor putter en finger inn i munnen på Ingeborg. Jeg forstår ikke helt hva det er hun leter etter, men glemmer det fort når hun forteller at der var alt som det skulle. Ingeborg trenger sikkert bare å øve seg litt mer på å suge er forklaringen jeg får. Etter noen forsøk til bestemmer vi oss for å prøve igjen på oppvåkningen, og heller bare kose. Har du aldri prøvd å kysse på en nyfødt liten babynese kan det varmt anbefales. Det er det mykeste i hele verden!!
På oppvåkningen prøver vi å amme en gang til, men med samme resultat. Luft kommer inn, og slik fortsetter det hele dagen. Jordmødre og sykepleiere bytter omtrent på å sjekke munnen til Ingeborg, men ingen finner noe. Jeg har fortsatt de rosa nyfødt-baby-brillene på, og forstår enda ikke helt hva det er de leter etter alle sammen. Til slutt er bedøvelsen gått nok ut til at jeg får komme bort på barselavdlingen, men selv ikke der klarer de å hjelpe. Alt mulig prøves, men Ingeborg får fortsatt ikke ordentlig tak.
Etter hvert må pappaen dra hjem til storesøster som venter spent sammen med mormor. Jeg gjør meg klar for første natt på barsel, en natt jeg ikke akkurat vil huske som en av de bedre. Ammingen funker fortsatt ikke, og omtrent rundt midnatt begynner Ingeborg å bli skrubbsulten, og med det komplett rasende, noe hun ikke legger skjul på. Jeg har også fått erfare at det jeg har hørt om at etterrier skal være verre andre gangen også stemmer. Noe veldig! Det å be om smertestillende før det ble så vondt at jeg var på gråten hadde vært en god ide. (Skal huske det hvis det blir en neste gang. ) I tillegg deler jeg rom med verden minste, minste, MINSTE lille dame..... Som snorker som er røslig tømmerhogger. En stup full tømmerhogger. På et visst tidspunkt innhalerte hun gardinene, det er jeg sikker på!! Jeg tar til vettet, og ringer på hjelp og ekstra smertestillende. Jordmor som var på vakt foreslår å gi Ingeborg litt morsmelkerstatning på kopp, noe jeg gladelig sier ja til, i håp om at det skal få henne til å være stille.
Ingeborg blir med henne ut, og de blir borte en liten stund. En mett og fornøyd baby kommer tilbake, og sovner kjapt oppi den lille plastbaljen sin. Etter at jordmor har lagt Ingeborg kommer det. Forklaringen. "Ja, også har hun en liten spalte i den bløte ganen." Hæ? At det var sa du? Spalte... HÆ?! Ingeborgen min var altså født med en liten ganespalte. Siden den lå så langt bak (Bare drøvelen og litt til.) hadde alle de tilsynelatende milliardene av sykepleiere, jordmødre og jeg vet ikke hva som hadde sjekka henne i løpet av dagen ikke klart å finne den. Men nå hadde lille frøken forbanna endelig hylt og vrælt så mye at de faktisk kunne se den.
Men ganespalte altså. Hva betydde det egentlig for Ingeborg? Hvilke konsekvenser kom det til å ha for henne? Det kunne ikke jordmor si så mye om nå. Kanskje den mest frustrerende beskjeden jeg noen sinne har fått akkurat det der, men i ettertid skjønner jeg hvorfor. Ingen hadde fått undersøkt lillesnupp enda, og jordmor ville ikke si noe som kanskje ikke stemte. Men der og da? FRUSTRERENDE!! Barnelegen skulle imidlertid komme innom og snakke med meg om noen timer når hun gikk runden.
Det er de to lengste timene noen sinne. Jeg venta... Og venta.. Og venta.. Og venta litt til.. Og barnelegen kom, undersøkte, sa akkurat det samme som jordmor, og gikk. Den frustrasjonen jeg nevnte i stad... Ja, akkurat ja. Aaargh! Kan ikke noen si noe da. Noe som helst?!?!?!!! NOE!?!? I ren desperasjon og fortvilelse begynte jeg å storhulke. I omtrent tre sekunder. Hullking kombinert med heftige etterrier samt et digert operasjonssår på magen, gjør nemlig veldig, veldig vondt! Så vondt at jeg ble nødt til å rett og slett tvinge meg selv til å slutte å gråte. Soving var helt utelukket, så da gjenstod bare en ting. Google!
No comments:
Post a Comment